Amigo

Reisebrev fra Finlandsturen

Som omtrent alle har fått med seg så ble det til at jeg kjørte bil til Finland.  For flyselskapene tok enten ikke med hund eller så forlangte de blodpris for frakten... og 7000 spenn er myyye for ei bikkje!

250 mil på landeveien fristet ikke så voldsomt men hva gjør man ikke når man har satt seg griller i hodet??   Selve turen gikk som en drøm - jeg kjørte til nærmere svenskegrensa før jeg la meg til for natten. Prøvde å få tak i hytte men det viste seg helt umulig så da er det godt man har god plass i bilen og sovepose med seg. Vi fant en idyllisk og fredelig plass der vi var helt skjermet for innsyn og Amigo fikk til og med badet litt før vi gikk og la oss.

Multer var det også der

Da vi kom til Stockholm neste kveld så tok vi inn på hotellet som lå like ved kaien; det gjorde seg med både oppfriskende dusj og god og ikke minst myk seng ja!

Ferja til Åbo/Turku gikk kl. 07 neste morning og vi gikk vel mer eller mindre direkte til sengs og sov oss gjennom halve turen som tar 12 timer.

Finnene godtar bikkjer omtrent overalt - det var eget luftedekk og de var velkomne inn i alle butikkene unntatt restaurantene. Skulle man på taxfree så var de behjelpelige til å stå og passe bikkja mens du handla. Og selvsagt var hunden med på lugaren. Service altså kontra her hjemme der dyra må stå i bilen uten tilsynsmuligheter under hele overfarten...

Lørdag kveld på hotellet i Salo var stille og fredelig - dvs. i naborommet tror jeg det ble begått drap uten at jeg hadde behov for å sjekke nærmere. Har aldri opplevd maken til brølevolum fra voksne menn på den måten og ikke pokker om jeg ville få en halvgal finne med diger kniv og vodkaflaske etter meg i gangene! Så jeg tittet på TV og gikk tidlig til sengs da finnene ligger èn time foran oss og jeg skulle hentes i 06-tiden neste morgen (05 norsk tid - gjeeesp!)

Vel framme på prøveområdet var det en haug med bikkjer og folk - 36 deltakende hunder omtrent likelig fordelt på åpen klasse og vinnerklasse. Amigo stilte i vinnerklassen siden han allerede er viltsporchampion.  Vi var eneste utlending og en av svært få ikke-retrievere.

Prøvelederen snakket engelsk og guiden min (eller sporleggeren om du vil) snakket svensk. Og en kvinnelig dommer som var med som sporlegger snakket også svensk. Disse tok seg av meg hele dagen og forklarte i det vide og det brede om finske sporprøver og jeg er dypt takknemlig for all den velvilje de viste meg! Resten av folket inklusive dommeren min snakket kav finsk og skjønte verken norsk, svensk eller engelsk.

Sporene ble trukket av oss og jeg havnet på samme gruppe som min sporlegger (i Finland er det slik at alle sporprøver går over to dager. Deltakerne kommer lørdagen og legger sporene som er tegnet inn på kartet på forhånd og selve prøven er søndagen). Jeg fikk utdelt et kart der sporene i vår gruppe var inntegnet og når jeg fikk spornummeret kunne jeg se hvordan mitt spor så ut i terrenget. Slik har vi det selvsagt ikke i Norge - man skal jo ikke vite noenting om sporene eller hur. Men selv om jeg så hvordan sporet var så ville jeg uansett ikke ha mulighet til å påvirke eller styre bikkja underveis; ALL innblanding fra førers side fører til stryk.

Deretter var det skuddprøve. En og en gruppe ble testet. Bikkjene ble bundet til et tre og deretter måtte førerne stille seg bak dommeren når han skjøt. Det var ikke lov å kommandere hunden på noe vis når skuddet gikk. Jeg satte Amigo i sitt og bli og hadde øyekontakt med ham da dommeren skjøt. Avstanden var rundt 5 m fra hundene og ikke 20 m som jeg tidligere trodde. Amigo lea ikke på et øyelokk så da var jo den saken i boks!  100% skuddfast

Så begynte ventingen...  Jeg hadde trukket spor 7 i min gruppe, altså jeg var sistemann. Og hvert spor tar ca 1 time alt i alt så det betød å vente hele dagen gjennom. Vi var jo klar for sporing kl 07 om morningen (egentlig kl 06 norsk tid altså;) men fikk ikke begynt på sporet vårt før klokka var nærmere 15.  Det var varmt i været og ikke hadde det regnet så veldig mye heller den siste tiden. Jeg tenkte nå mitt men hva kan man gjøre med det? Nada. Det er godt jeg har en hund som vet å slappe av  - han gav fullstendig f*** i hele greia og sov for det meste.

Selv fikk jeg grundig gjennomgang av den svensktalende dama om det som gjelder i finske spor - hun gav meg massevis av gode tips og informasjon.

Finske prøverspor skiller seg veldig fra de norske og det som er vanskeligst av alt ligger på deg og ikke hunden. For her er det mange IKKE- er.

Først oppbygningen - se tegning lenger nede:

1200-1400 m langt

Minst 13 t gammelt

4 sårleier som er 30 x 30 cm

3 skarpe vinkler

1 vinkel med avhopp ( 5 m til siden, 15 m tilbake og 10 m vinkelrett til sides før blodingen starter igjen)

Kløv i enden

3 dl blod blir brukt hvorav halvparten brukes i sporstarten. Resten, dvs. 1,5 dl fordeles på hele sporets lengde inklusive sårleiene og sporslutten. Nesten kke noe blod med andre ord.  Blodet kunne være fra hjort, elg eller storfe.

Man bruker en svamp som først er gjennomtrukket av vann som man deretter rister utav. Man spruter så på halvparten av blodet i svampen som brukes i startgropa og så trekkes svampen i et 2 m langt tau etter seg.   Litt ekstra blod fylles på svampen i hvert sårleie og i sporslutten.

Sporene merkes først av to stykker med slike oransje tilbudslapper man finner på varer. Det er som en korridor gjennom hele sporet. Deretter går en tredje person og legger blodet i og fjerner samtidig 90 % av merkene.

Ca. 30 m før hvert moment (sårleie, vinkel, avhopp) henges det opp tydeligere merkebånd slik at dommeren skal kunne observere hva hunden gjør når han kommer til f.eks sårleiet. Dette var jo selvsagt til god hjelp for meg da jeg visste at nå nærmer vi oss et eller annet.  Men som sagt; jeg var uten påvirkningskraft for å få bikkja til å markere eller utrede vinklene for all innblanding fra førers side fører som nevnt til STRYK.

Alle forbudene:

Ikke lov å ha mer enn 6 m line

Ikke lov å snakke til hunden

Ikke lov å berøre hunden

Ikke lov å slippe lina

Ikke lov å styre hunden inn på sporet via lina

Ikke lov å bruke mer enn 3 min på tapsarbeid

Ikke lov å vise for dommeren at her er det blod osv som vi gjøre i Norge

Ikke lov å hjelpe hunden dersom han setter seg fast eller f.eks ikke kommer seg opp av et dike

Ikke lov å gå nærmere enn 6 m fra hunden

Ikke lov å rose hunden når han kommer til sporslutt før dommer gir klarsignal

Gjør man noen av disse tingene så er det veldig negativt og gir poengtrekk. Særlig dersom man berører hunden - da er det 0 på direkten!

Ja det er endog så firkantet at dersom hunden har gått et tvers igjennom perfekt spor og så kommer til sporslutten og man oppdager at reven har tatt kløven,  ja da blir det også 0!!!! For hunden SKAL markere sporslutten. Jeg bad tynt om at sporleggeren hadde surra kløven godt fast kan man si...  Kløven blir for øvrig lagt på plass rett før man starter sporingen.

Alle MÅ-ene:

Man skal følge hunden i halsbåndet helst krypende på knærne de første 10 metrene for å forvisse seg om at hunden har skjønt hvor sporet går

Hunden skal markere alle sårleiene

Hunden skal jobbe helt selvstendig i rolig tempo uten innblanding

Hunden skal markere sporslutten

Makstid er 45 min - idealtid 33 min

Til daglig så markerer Amigo verken sårleie eller bryr seg nevneverdig om kløven i sporslutten så jeg så litt mørkt på det må jeg si - jeg håpet at det ikke ville gi altfor mange dropp i poengskalaen.

Poengberekning:

50 - 40 p = 1 premie

40 - 30 p = 2 premie

30 - 20 p = 3 premie

Under 20 p resulterer i 0

Så går vi da...

Etter å ha venta på tur i nesten 8 timer var det klart for sporstart. Jeg var litt nervøs fordi jeg vet at Amigo ikke markerer sårleie og at han gjerne kan bruke mer enn 3 min på et sportap og at han stort sett gir blankt faen i den inntørka kløven som ligger i enden...  Alt dette er ting som hunden vurderes på hos den finske dommeren.

Jeg var også nervøs på mine vegne om at jeg ikke skulle få lov til å bruke lina som kommunikasjonsmiddel - det er jo nettopp samarbeidet hund/fører som er viktigste i treningen her hjemme og nå følte jeg at jeg ble skikkelig handicappet. Konsentrasjon om å ikke tabbe seg ut måtte til!

Som et godt tips fra guiden min så vanna jeg Amigo i nakken med en liter kaldt vann og gnei det godt nedi huden på ham for avkjølingens skyld. Har aldri tenkt på at det kan være lurt for han lar seg sjelden påvirke av varme. Men det virket oppkvikkende merket jeg.

Jeg la meg overhodet ikke ned på kne i sporstarten (det får da være grenser for galskap hihi) men holdt Amigo i selen de obligatoriske metrene før jeg slapp ut lina til 6 m.

Deretter var det bare å tusle etter, terrenget er veldig annerledes enn her hos meg med åpen granskog med myk mosebunn og flatt terreng. Innimellom var vi gjennom fryktelig tett ormegress som gikk nesten til skulderhøyde og mindre granfelt som gjorde det mørkt å bevege seg gjennom.

Jeg så merkene på trærne når jeg snudde hodet og så bakover og det var deilig å se at man var på rett vei  Ulikt hos oss så går dommeren nesten ved siden av deg - guiden går lengre bak og stopper opp dersom du roter deg ut av sporet. Dommeren følger etter deg uansett.

Jeg var for opptatt av å lese Amigo og å ikke jobbe med lina til å bry meg om dem; uansett så skal jeg jo ikke markere verken det ene eller det andre for dommeren for da blir det trekk.

Sårleiene gikk over all forventning, han markerte 2 av dem og passerte de 2 siste på noen meters hold uten å markere. Vinklene gikk også snorrett - dommeren skriver at han gikk 2 m utenfor ene vinkelen ellers var det helt i kjernen.

Den rare avhoppsvinkelen gikk også som en drøm og jeg tok meg i det å gå bak og smile for jeg hadde en knallgod følelse av at vi måtte da for pokker klare dette med glans!

Etter langt om lenge så kommer vi til sporslutten. Amigo er nødt for å finne den selv og bli stående og markere. Normalt sett så går han forbi og surrer endel antakelig fordi lukta er så sterk (?) og jeg var redd for at han skulle drite på draget nå når vi var nesten på målstreken.

Jeg ble stående med lina stram og han tok en liten runde på noen meter før han gikk direkte til kløven og ble stående stille og snuse på den. Ja han begynte endog å slikke på den mens han kasta et blikk på meg som stod der og var blå ansiktet av å holde pusten.

Jeg hadde lyst til å skrike FLINK GUTT men måtte holde kjeft. For jeg måtte vente til dommeren sa at det var OK.  Og klokka dro seg mot 20 sekunder før han endelig gav klarsignal og jeg slapp jubelen løs for flinke vofsen min!!! 

Klokka stoppet på 25 min og det var akkurat passe tempo følte jeg.

Etterpå fikk jeg vite at dersom han hadde begynt å spise av kløven så hadde han strøket!! Å slikke, bite, grave ned er helt OK, men å spise er stryk... Puh . Enda en rar regel og godt jeg ikke visste om den!

Dommeren var taus som i grava og sa ikke et kvekk til meg om hvordan det hele hadde gått. I mitt norske dommerhode hadde Amigo uten tvil gått til en solid 1 premie - mulig også en HP for det var så bra som det kunne bli i mine øyne.   Men nå er jo jeg inhabil og dessuten ikke finsk dommer så gudene måtte vite hva dommen ble. Midtveis i sporet passerte han også en død hare som han ikke brydde seg om overhodet.

Jeg fikk vite av den svensktalende dama at dommeren min var veldig streng men at hun ikke ville uroe meg før vi startet.  Og det er jeg glad for gitt!

Det gikk noen timer før jeg fikk vite resultatet og det fikk jeg rett før jeg skulle dra av gårde. De var enda ikke klar med kritikkskrivingen så jeg gikk direkte til dommeren og spurte på engelsk/svorsk/tegnspåk om "Did I get a first prize?" "Yes" svarte han. "Are you ABSOLUTELY sure???"  hiksta jeg og han sa "Yes" nok engang.

Og da begynte jeg å bable i vei om at han hadde gjort bikkja historisk blablabla mens jeg hang rundt halsen hans og prøvelederen febrilsk prøvde å oversette det jeg sa. Jeg var så lykkelig at jeg tror jeg kunne funnet på hva som helst av krigsdans og det merket alle som hørte på

Etter vellykket spor i skogen - meg, Amigo, dommer Rauno Koskinen og guiden min Acke.

Guiden min fortalte at dommeren hadde skrytt veldig av Amigo da vi var ferdige med sporet. Rasen var helt ukjent for ham men et veldig interessant og behagelig møte. Han sa at Amigo var en "jäkla bra spårhund" og han var meget imponert over ham.

Amigo sine poeng:

Sporvilje (0 - 6):

5

Sporsikkerhet (0 - 12):

12

Arbeidsmåte (0 - 10):

9

Problemløsning dvs. start, vinkler, sårleier, sporslutt (0 - 14):

10

Oppførsel ved sporslutt (0 - 3):

3

Generelt inntrykk (0 - 5):

4

Til sammen 43 poeng og 1 premie og dermed Finsk og Nordisk Viltsporchampion!  Han kom på 4 plass i vinnerklassen (av 20 deltakende hunder).  Han kom også blant de 9 beste totalt av 36 startende hunder.

Reisen hjem gikk på skinner - jeg ble nedrent av gratulasjoner fra alle kanter. Wow - dette er STORT å oppleve!

Amigo har - nok engang - skrevet historie ved å bli den første stabijhoun i verden som har blitt nordisk viltsporchampion. Det finnes ingen andre med den meritten. Ingen stabijer er finsk viltsporchampion heller.

N UCH NORD N S FIN VCH Næssgården`s Always Action Ahead - den tittelrekka digger jeg

I morgen kommer vi i Haugesunds Avis også

Finsk blodsporprøve:
Om en uke setter jeg meg i bilen med Amigo i bakluka med kurs mot Salo i Finland.  Vi skal nemlig delta på en sporkonkurranse sammen med over 40 hunder! 
Det har vært en kranglete vei fram til denne beslutningen; jeg har jo hatt et mål langt der framme om NORD VCH og da må vi til Finland siden Danmark er utelukket for vår rase - enn så lenge i alle fall (det jobbes med saken). 

Jeg orket ikke tanken på å kjøre nesten 250 mil tur-retur så jeg bestilte fly og leiebil på andre siden.  Alt var såre vel helt til SAS kom med kontrabeskjed om at Blue1 som flyr strekningen Oslo-Helsinki IKKE tok hund... og da jeg prøvde meg via Finnair så fikk jeg bakoversveis når de krevde 10 Euro pr. kg hver vei... og med hund + bur = 38 kg så blir regnestykket dyrt - borti 7000 kroner og da er min billett utenom. Så jeg holdt på å gi opp allerede før vi var startet!

Men så gikk det en f*** i meg og jeg bestemte meg for å kjøre.  Aika skal være på kennel og jeg kjører til Stockholm, tar ferja over til Åbo og legger meg inn på hotell i Salo.  Så det blir nok bra likevel selv om det er grusomt langt å kjøre.

Vi har gått et treningsspor og skal gå et par stykker til - for de finske sporreglene er en smule annerledes enn de norske.  Jeg kan bare nevne at man har skudd før sporstart, man har ikke lov å kommunisere med hunden via snakk eller lina og når man kommer til sporslutt får man ikke si noe som helst til hunden før dommeren gir klarsignal.

Selve sporet er slik:

1200 - 1400 m, 3 dl blod, 4 sårleier, 3 skarpe vinkler og 1 tilbakegangsvinkel med blodopphold.  Hunden skal markere alle sårleiene og må holdes i halsbåndet de første 10 metrene for å vise hunden sporet.  Etter det skal hunden løse oppgaven fullstendig uten innblanding.  Det er lov å få hjelp til å komme tilbake på sporet uten at det går ut over premiegraden visst.  

For å få en førstepremie må hunden klare hele sporet totalt selvstendig innen tidsfristen som er 30-45 minutter.

Her er et eksempel på hvordan et vinnerspor ser ut:

Tie/polku  = vei

Lähtö  = start
Kaato = slutt

Makaus = sårleie (mer blod her)
Katko = blodopphold

NM blodspor:
Jeg fikk en hyggelig mail her om dagen om at vi var blitt satt opp som 2 reserve på NM blodspor og det skulle mye til for at vi ikke fikk gått spor - så de oppfordra meg til å ta turen til Skarnes 15 august

Det var over 60 påmeldte og kun 30 som kom med - det er nye regler i år med loddtrekning og alle hunder som har fått  3 x 1 premie de siste 3 årene hvorav minst en av dem er på ordinær prøve og en oppnådd etter siste års NM er kvalifisert til å delta. 

Finnish bloodtracking competition:
Next week I am going to Finland with Amigo to participate in a big bloodtracking competition with more than 40 dogs!

It`s been a long road up til this decision; somewhere far away I`ve wanted to go for the NORD VCH (the Nordic  championtitle in bloodtracking) and since Denmark was out of the question for our breed (yet - things will change soon hopefully) we had to go to Finland.

I was not so happy about driving 2500 km so I made up my mind to fly. I hired a car in Finland and made hotelreservations. Everything looked OK until SAS told me there were problems; I couldn`t take the dog into the plane from Oslo to Helsinki!  And Finnair which was the other company I tried was crazy - they charged 10 Euro pr. kg each way.... that means 7000 kroner!!!  And still there is my ticket.  No way!

So I have to drive... well I`m crazy and I`ll do it

We have done some training because the Finnish trackingrules are a bit different than ours.  There is gunshot, no communication between you and the dog at all and you are not allowed to say anything when you are at the endpoint until the judge tells you it`s OK..

Here is the track:

1200 -1400 meters, 3 dl of blood, 4 lay down positions with extra blood, 3sharp angels and 1 special angel without blood.  The dog must mark every lay down position and the handler must guide the dog holding his collar the first 10 meters in order to show the dog where the track is... You can recieve help once to get the dog back on track without loosing points.

To  be awarded the first prize the dog must cope with the trail totally independently within the timelimit which is  30-45 minutes.

The Norwegian Bloodtracking Championship:

We are going to Skarnes August 15 th to hopefully participate in the Norwegian Bloodtracking Championship.  More than 60 dogs were qualified but only 30 dogs can compete. We are nr. 2 reserve and that means that we most likely can be participating in the competition

Kritikken fra sporkonkurransen i Nordfjordeid kom i posten et par dager etter at vi kom hjem; den var kort og grei: "Eit meget godt gjennomført spor. Spornøye, fint tempo". Fikk vite seinere av dommeren at vi kun var såååå lite fra å få HP; alt var tvers gjennom perfekt utenom at han gikk 10-15 m forbi sporslutten før han vendte om. Dermed røyk HP-en. Jaja - jeg var veldig fornøyd med krapylet jeg!

Etter mye om og men har det endelig blitt hundegård på meg. Og NEI - ikke fra cigam.no men fra KK Import. Jeg bestilte hundegården på mandagen, den ble sendt på torsdagen og var hjemme hos meg 3 dager seinere. Det er slik det skal være!

På forhånd hadde jeg fått gravd av nedenfor huset og sikra underlaget - det er grus, sand, stein, duk, avrettingsmasse, armeringsmatter og singel i bunn - man har da tross alt med muldvarpjegere å gjøre Så jeg tar ingen sjanser på bikkjer som graver seg ut nei.

Hundegården er litt over 17 kvm med mulighet for å dele i to - veldig greit når det er løpetid på gang (alle vet vel hvordan gnomen Amigo er når det er velduftende tisper i nærheten).

Og løpetid har vi hatt til gagns her i gården; jeg holdt på å gå ut av mitt gode skinn! Amigo oppførte seg som en idiot og Aika satt nå bare der og frista med rumpa i været... og hvor utspekulerte krapylene er fikk jeg virkelig erfare på tirsdag på debutdagen i hundegården:

Begge ble satt i hver sin binge når jeg stod opp i halv sjutida, men etter kun kort tid måtte jeg hente Amigo før han fikk hjerteinfarkt. Da stod han med snuten 5 cm fra rumpa til Aika (som hun selvsagt hadde pressa så langt inn i nettingen som overhodet mulig). Han hylte og gneldra og krafsa hysterisk på nettingen... Så jeg fant fort ut at han fikk være inne i huset mens jeg var på jobb, for slikt rabalader kunne vi ikke ha noe av. Trenger ikke å bli uvenn med naboene akkurat!

Amigo er helt desperat der han må være inne i stuen mens Aika er ute... det er synd på gutten...

Aika derimot kunne jo være i hundegården eller hur...? NOT! Jeg fikk en telefon litt utpå dagen om at Aika hadde klatra over det 2 meter høye gjerdet og kommet seg løs og stod på altanen og hylte fordi hun ville inn og være amorøs med kåtgrisen

Heeeeerregud ! Bikkja er liksom på sitt 11 år og sliter med vonde hofter. Bah - det er bare juks og bedrag altså. Hun må ha vært skikkelig nøden med andre ord!

Så det jeg har lært av dette er at jeg måtte forsterke med TAK også - ikke bare i bunn. Solid netting ble handla inn og nå er det hermetisk lukka - Alcatraz er det nye navnet på hundegården...

Men endelig tok da løpetida slutt, og Amigo kan sove ut....

Jeg ser at det har gått borti 2 måneder siden sist blogginnlegg - hjelpe meg som tiden flyr !

Det har vært ekstremt travelt - både i jobbsammenheng og privat.  Jeg har drevet både med blodsporkurs, dømt på flere blodsporkonkurranser samt skutt jaktfelt omtrent hver eneste helg siden januar.  I tillegg har jeg flytta for meg selv og tatt hundene med meg, noe som selvsagt også har tatt mye av tiden min - det tar på å etablere seg på nytt etter mange år som samboer.

For å ta en liten oppsummering da fra sist da jeg holdt blodsporkurset på Stord i februar.  Nokså nøyaktig en måned etterpå inviterte Stordklubben til en spordag der deltakerne fra sporkurset var med ut i skogen og la spor for seg selv og andre.  Det var 5 ivrige ekvipasjer med - den yngste hunden var vel bare 4 måneder gammel og riktig så flink til å spore!

Planen er at vi skal ha et uoffisielt klubbmesterskap i blodspor uti august engang og denne dagen var en  "kickstart" på blodsporsesongen.  Det virket som om alle sammen koste seg og hadde godt utbytte av denne nydelige vårdagen i skogen.

Mars var generelt en travel måned da jeg dro til Trøgstad for å delta på NM jaktfelt og det var en fantastisk morsom opplevelse. Vi var en hel gjeng som bodde sammen på et slags gårdsmotell og vi spiste og skrønte og skjøt sammen flere dager til endes.  Selv er jeg godt fornøyd med innsatsen på skytinga - men det er alltid rom for forbedringer så det er ingen grunn til å hvile på laubærene.  Jeg har allerede bestemt meg for å delta på neste års NM jaktfelt .

I løpet av ei uke i april så dømte jeg på to sporprøver - den ene i regi av Ølen, Etne, Vindafjord Hundeklubb og den andre i regi av Nordhordland Jakt og Fiskeforening.  Tilsammen dømte jeg 12 ekvipasjer.  I tillegg har jeg dømt et ferskspor og neste uke blir det antakelig en bevegelig blodsporprøve for en ekvipasje her i kommunen.  Dette synes jeg er kjempegøy!

Amigo og Aika trives bra på sitt nye hjemsted; eneste aberet er at jeg fremdeles ikke har fått meg en hundegård.  Den mistet jeg jo da jeg flyttet... og når hundene er vant til å være ute hele dagene så blir overgangen relativt stor når de må holde seg inne mer eller mindre hele døgnet.  Jeg liker det dårlig; men Ting Tar Tid.  Jeg har bestilt en som skal grave av et stykke nedenfor huset og deretter planere og legge i stein og grus slik at jeg kan sette hundegårdselementer oppå der.  Elementene er bestilt. men kommer ikke før om flere uker enda.  Når de endelig kommer så må jeg se meg om etter noen nevenyttige karer som kan hjelpe meg å sette hundegården sammen - og ikke minst må jeg ha hjelp til å snekre sammen to hundehus.

Puh; det er jaggu ikke bare bare!

Jeg og Amigo var ute på ettersøk for noen uker siden - en hjort var blitt truffet av en bil.  Den hadde bare løpt direkte opp i skogen og det var selvsagt ingen merker eller noe på bil eller i veibane. Men sjåføren hadde merket av stedet med en plastpose og det hjelper veldig godt for meg når jeg skal finne skadestedet.

Amigo gikk direkte over veien og tok an sporet; det var aldri noen tvil om hva han skulle.  Etter borti 500 m så hører jeg at det er flere dyr som støkkes ut; jeg antar at det er hjorten som vi følger som stikker avgårde.  Den hadde vært i følge med en annen hjort når den løp rett i bilen.  Vi følger etter og havner til slutt utpå ei diger myr som er så gjennomtrukket med vann at det er rene elva der.  Jeg klarer ikke å komme over uten å måtte kle av meg og bade, og jeg avbryter der.  Det er beksvart og vi har gått mer enn 600 m på et dyr som i mitt hode virker relativt friskt.  Så vi avbryter søket.

For et par kvelder siden ble begge hundene vaksinert. Amigo fikk rabies + vanlig og Aika fikk vanlig vaksine.  I tillegg fikk jeg utskrevet resept på Exspot i stor dose ( 8 uttak) samt Frontline til katten.  Ja, og så er det jo slik at i juni blir Droncit (innvollsormtabletter ved utenlandsreise) respetpliktig, så jeg sikra meg noen slike også.  I dag har jeg behandla alle dyra med flåttmiddel og Dronciten ligger klar i tilfelle jeg finner på å dra noe sted i utlandet...

Denne helgen har jeg holdt blodsporkurs hos Fitjar Stord Hundeklubb.  Det var et introduksjonskurs - ikke direkte rettet mot ettersøk men heller det å få grunnleggende kunnskap om hvordan legge spor.  Det var stor interesse for kurset med 13 ivrige ekvipasjer og mange ulike typer hunder. 

Fredag kveld var det teori og på lørdagen morgen bar det ut i skogen der deltakerne la spor som ble gått et par timer senere.  Når de skulle gå sporene var jeg med på omtrent halvparten av dem.  Litt uheldig med været var vi da det ble et forrykende snøvær men pytt pytt .  Hundene var flinke og eierne godt kledd og smilende og det var utrolig gøy å ha så engasjerte elever!

Av hunderaser var det flatcoated retriever, dachser, mellompuddel, border terrier, springer spaniel, soft coated wheaten terrier og svart elghund.

This weekend I held a bloodtracking course in Stord.  It was an introduction to bloodtracking; not a course to become a sertified tracking dog.   The interest was big; 13 students and their dogs participated

Friday night was theoretical and the following morning we went into the woods to practice.  A couple of hours later the tracks were ready to be tested.  The weather was not the best; we had a lot of snow!  But the dogs did great and the owners had good and warm clothes and they were happy and smiling.

The breeds were flatcoated retriever, dachs, poodle, border terrier, springer spaniel, soft coated wheaten terrier and svart elghund.

Engasjert lærer

Blodspor i snøen

Neste helg skal Amigo stilles på Ølen Etne Vindafjord sin årlige utstilling.  Det er første gang at gruppe 7 får være med så det skal bli kjekt! 

Det er kun stabijhoun og ungarsk vizla som får delta i gruppen så det er ikke rare konkurransen... jeg antar at Amigo er eneste stabij.  Det er spennende å se om dommeren liker Amigo for jeg kjenner ikke til ham i det hele tatt.  Han kan like gjerne ryke ut med blått som noe annet dersom han henger seg opp i tennene hans.  Så vi får nå se!

Next week there is a local dogshow in Ølen - and for the first time gundogs are allowed to participate.  I`m looking foreward to that.  Stabijhoun and vizla are the only ones in this group and as far as I know Amigo is the only stabijhoun.

I wonder if the judge likes him; I don`t know anything about him and I don`t know what he prefers.  Amigo might as well get a blue ribbon as something else.  Time will show!

I dag har jeg hatt besøk av tre hyggelige karer som skulle lære litt om spor. 

I går la jeg spor til Amigo og en wachtelhund på 9 måneder - henholdsvis 410 og 140 meter lange.  En dachs på 5 måneder fikk sitt spor lagt i dag siden den var nybegynner og føreren selv skulle legge sporet.  Vi la sporet og jeg gav noen tips til sporlegging og deretter fikk sporet ligge en times tid mens de to andre hundene fikk gått sine spor.

Jeg tror at eieren av wachtelhunden fikk godt utbytte av sportreningen - det var mye å lære om hvordan lese hunden og hvordan gå fram.  Han fikk inspirasjon til å trene videre og det er jo kjempekjekt å høre!  Han løste sporet forresten på en god måte - uerfaren er han såklart og trenger en del rutine, men absolutt en ivrig hund med godt potensiale.  Veldig artig å se og høre hvordan wachtelen jobbet; typisk kryssing hit og dit og nesa klikka hele tiden

Amigo var nestemann og han jobba også veldig bra.  Sporet hans er beskrevet under "sportrening 2008" så jeg sier ikke så mye om det. 

Lille Noe -dachsgutten på 5 måneder var også flink gutt.  Han er jo rykende fersk på dette med spor, men han tok an sporet fint og jobba i et bra tempo.  Det var ikke så langt - 60-70 meter tenker jeg men det holdt det på denne kalde bakken. 

Alt i alt en kjempetrivelig dag i skogen!

Julekvelden forløp nesten som normalt.  Ja, moren min var helt sjokkert over hvor lite dyrene gjorde av seg; det var jo helt stille jo!

Men hvor lenge var Adam i Paradis?  Ved ett tilfelle glemte jeg å lukke døren fra stua og ut i gangen - og der var lille Rambopusen til Eirik på vei ned trappa da Amigo og Aika oppdaga ham...

Det er vel unødvendig å si at det ble fart i sakene hihi!  Katten fløy lavt opp trappa, suste over salongbordet og landa galant i persiennene.  Alt dette skjedde i løpet av 5 sekunder og eneste vi hørte nedenfra stuen var et AAAAAAAAAAAAIOOOOOOOOÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! og spinnende føtter oppover trappa.  Jeg skjønte jo med engang hva som hadde skjedd og heiv fra meg kniv og gaffel (satt jo mitt i middagen) og storma opp for å se om det var noen overlevende i det hele tatt....

For et syn som møtte meg!

Rambo hyperventilerte og var helt skrekkslagen stakkar liten.  Persiennene er som dere ser totalt herpa - ikke så rart kanskje med tanke på at katten har løpt villmann opp og ned 20 ganger mens hundene har stått nedenfor og flirt seg skakke.

Ingen ble skadd - og lille Rambo roet seg etterhvert.  Og jeg sørget for at døren var stengt de neste timene hihi.

Ellers var det en stille og fredelig kveld med god mat og fine presanger.  Vi fyrte i peisen - noe som bare skjer en gang i året da vi har varmepumpe og ikke trenger vedvarmen.  Men bål er jo så koselig! 

Amigo har jo en sterk fasinasjon av flammer for han satt lenge og koste seg med å stirre inn i flammene hihi.  Jeg måtte ta han vekk til slutt for ellers ville han brenne seg på snuten .

Eirik og Amigo er gode venner og koser seg sammen i sofaen.

Helt siden vi dro til Danmark har Amigo vært på hælene etter Aika.  Jeg var overbevist om at hun kom i løpetid snart og at vi kunne regne med en liten måned (ut november altså) med sjarmoffensiv og frekke framstøt fra Amigo sin side...

Men hvor lenge var Adam i paradis???  Aika kom slett ikke i løpetid før uti desember hun - og Amigo har styrt på verre hele tiden.  Det toppet seg da hun for 14 dager siden virkelig begynte å løpe med blødning og greier.  Amigo holdt på å gå ut av sitt gode skinn, og jeg for min del holdt på å tørne gal .  For makan til oppførsel!

Det var nonstop piping, hvileløs vandring rundt og rundt og rundt spisebordet og øynene hans holdt på å sprette ut av hodet hans hver gang Aika gikk forbi.... uff - det er jo synd på stakkaren også da.  Men Aika, hun gir fullstendig blaffen i alle hans iherdige forsøk på forføring; hun setter seg ned på rumpa og slipper ham overhodet ikke til.  Selv ikke på det heiteste.  Men sånn har hun så lenge jeg har hatt henne - totalt uinteressert i herrene.  Men jeg er nå bare glad til jeg, for det er stress nok synes jeg å springe etter og passe på som en smed. 

Det var så ille de siste dagene at Amigo måtte stå i bånd inne stakkar.

Plutselig en dag var det hele over - Aika lukta ikke så godt lenger visst og da vendte Amigo oppmerksomheten over på noen andre damer.....

Jeg hadde satt fram denne søte hundeputa foran peisen, men det gikk ikke mange sekundene før Amigo la sin elsk på den ja!  Han går stort sett rundt og bæren den i kjeften og snubler i nisselua hihi.  Han er nå søt da!

I dag er det julaften og akkurat nå står grøten og småkoker på komfyren.  Det er tradisjon å spise risengrynsgrøt på formiddagen og det som blir til overs skal bli til riskrem senere på kvelden. Pinnekjøttet har ligget i vann siden i går (vi har både pinnekjøtt av hjort og lam i år siden moren min er mest glad i lam).  Kålrabistappe og deilige poteter hører selvsagt også til.

Det blir bare meg, moren min og Eirik her - Jarle skal feire jul med datteren sin.  Det er fordi moren min er gammel og ikke orker så mye mer, og med masse småunger rundt føttene ville hun blitt helt utslitt.  Men - jeg vet vel ikke hvor stille og rolig det blir her likevel; Aika, Amigo, Maiken, Raptus og Rambo skal også være her (de tre sistnevnte er katter).  Har litt angst for juletreet, for det holdt på å gå i bakken i går da Aika fant ut at det var fint å stå inni treet og logre. 

Det er ikke snø hos oss og det passer meg egentlig veldig bra.  Jeg planlegger litt sportrening i romjula, og kanskje jeg får besøk av en ung dach og en wachtel som skal trene med meg.  Det blir nok gøy!

Det har vært en hektisk helg på utstilling.  Fredag dro vi til Danmark for å være med på Nordisk Vinner 08 i Herning.  Selve utstillingen var på lørdagen og vi skulle hjem samme kveld, for vi hadde tenkt oss til Stord om søndagen på utstilling...

Amigo og Millett koser seg på hotell

Det var 22 stabijer påmeldt i Danmark - tre norske, et par nederlandske og resten danske.  Dommeren var tysk.  Vi dro dit i jakten på cert og dansk championat, og jeg øynet et håp da jeg så at det kun var to hanner som var Amigo sine konkurrenter.  Men - dommeren gav ikke bort en eneste CK så dermed ble det ikke noe cert på noen av oss.  Kritikken var strålende på alle punkt unntatt bevegelsene - de var visst ikke helt parallelle og dermed røyk CK.  Dommeren sa til meg etterpå at han var "bevegelsesfanatiker". 

Millett og Øyvind i dyp konsentrasjon

For Millett som var med oss ned til Danmark gikk det derimot rett til topps - hun ble DK UCH og NORDV-08 da hun tok CERT, CACIB og ble BIM!!!  Gratulerer så mye til Øyvind og Millett - det var sterkt jobba av dere!

Trond Morten og frue var med også med Emil og han ble nr. 3 i championklassen - gratulerer så mye til dem! 

På tampen av utstillingen ble det tatt gruppebilde av hele gjengen.

Vi dro hjemover med ferja i 21-tiden om kvelden og vi fikk sovet et par timer ombord på båten heldigvis. Det ble en lang og utrolig krevende tur hjem fra Kristiansand, for da var jeg så trøtt at jeg holdt på å daue.  Hadde vanskelig for å holde meg våken til tider, så jeg skrudde radioen på full guffe og sang så det hoiet

Vi kom hjem i 06.30-tiden og jeg stupte til sengs.  Amigo var helt pudding han også stakkars etter all reisinga denne helgen.  Vi gikk nok i koma rimelig kjapt begge to ja!  Etter et par timers søvn og en rask dusj var det klart for å dra til Stord på utstilling.  Vi hadde en times tid på oss før det var oss i ringen og jeg var spent på hva denne dommeren kom til å si om Amigo.  Han har tidligere gitt kullsøskene hans blått så jeg var forberedt på det meste.

Men han likte tydeligvis gutten, for han fikk CK og ble BIR og deretter BIG1.  Akkurat det var jo ingen stor prestasjon i og med at vi var alene i gruppa . Men gøy likevel da - synes det er kjekt å få vist fram rasen.  Han ble uplassert i BIS - det er jo heller ingen direkte bombe med vår rase hihi.